Seeing er en betegnelse på hvor klart man kan se stjerner og andre himmelobjekter og er først og fremst et resultat av jordas atmosfære. 

Universitetet i Basel tilbyr en prototype på tjeneste for å kunne forutsi seeing for det meste av Europa. Tjenesten benytter foreløpig ikke en riktig skala for seeing (se lenger ned) men gir en bedømming på en skala fra 1 til 5 basert på atmosfæriske lag som som kan forårsake dårlig. Jo høyere tall, jo bedre seeing. Selv om tjenesten foreløpig er en prototype, gir den en viss pekepinn på hva man kan forvente.

I menyen til høyre kan du trykke på linken til en by for å få opp en oversikt som viser seeing, skydekke, temperatur, duggpunkt og luftstrømmer i den øvre atmosfæren i området rundt den valgte byen. Du kan også velge "Annet" for andre steder i Europa.

---

Funklende stjerner i natten...

Disse ordene får kanskje en romantikers hjerte til å slå litt raskere, men for en astronom er funklende stjerner det siste han vil se. I motsetning til hva mange tror, er en klar vinternatt med stjerner som blinker som julelys, det verst tenkelige for observasjoner med teleskop (okay, kanskje nest etter tett skydekke).

Funklingen er forårsaket av luftmasser med ulik temperatur som beveger seg mellom observatøren og objektet som blir observert. Effekten er omtrent sen samme som om man ser bortover en asfaltvei på en varm sommerdag. Bevegelsene i atmosfæren virker som en linse ute av kontroll som endrer fokus hele tiden.

For det nakne øye, funkler stjerner eller endrer konstant intensitet. Gjennom et teleskop, danser funklende stjerner som en dråpe vann i en varm stekepanne. Detaljer på planeter og Månen blir fordreid og uklare og lite interessant kan sees på en slik natt.

Dette fenometet kalles “Seeing” og endrer seg betraktelig fra sted til sted og fra gang til gang. Generelt er seeing bedre jo høyere man kommer siden det er mindre atmosfære å se gjennom. Dette er en av årsakene til at profesjonelle observatorier vanligvis er plassert høyt oppe på fjelltopper. Allikevel er det enkelte steder ved havnivå som kan være nesten like gode, mens andre steder er det nesten alltid dårlige forhold.

For å kvantifisere seeing, kunne man enkelt bedømme styrken på fuklingen, men det ville være vanskelig å få et godt grep om skalaen eller verdien. Ved forrige århundreskifte utviklet William H. Pickering ved Harvard et system for å kunne måle seeing. Hans skala fra 1 til 10 (Pickering-skalaen) er i dag vanlig benyttet av såvel profesjonelle astronomer som amatører. Pickering-skalaen er basert på hvordan en stjerne ved god fokus ser ut gjennom et lite teleskop ved høy forstørrelse.

Ved høy forstørrelse og perfekt seeing (P-10) ser en stjerne ut som et perfekt stabilt lyspunkt. En liten rund skive i midten, omringet av en eller flere konsentriske ringer. Ved P-1 er den kun en formløs klump. Den midtre skiven kalles ”Airy disk” og dens størrelse er omvendt proporsjonal med størrelsen på teleskopobjektivet. Derfor kan store teleskop se flere detaljer under perfekte forhold enn små teleskoper. På grunn av fysiske begrensninger, er Airy disk den minste detaljen som kan sees ved maksimum forstørrelse, og jo mindre den er, jo færre detaljer kan avsløres.

Et faktum mange ikke er klar over er at effekten av dårlig seeing øker dramatisk jo større apertur (åpning) teleskopet har. Dette er rett og slett fordi et lite teleskop må se gjennom en mye smalere kolonne med luft enn et stort teleskop. På en middels god natt med et lite teleskop er det muligens ikke verdt å ta i bruk et større teleskop.

Pickering utviklet systemet sitt med et 5 tommers teleskop og hans skala må justeres om man benytter et mindre eller større teleskop. Ved P-7 (som er rimelig god seeing, spesielt i Norge), vil et 16” teleskop ha omtrent samme seeing som et 5” teleskop ved P-4. Her er det verdt å merke seg at dette ikke er det samme som evnen til å se små lyssvake objekter. Her vil alltid et 16” teleskop slå et 5” teleskop. Men om man f.eks. studerer Månen under dårlig seeing, vil ikke et større teleskop kunne avsløre mindre detaljer, tvert i mot.

Dette forklarer også hvorfor Hubble teleskopet, på tross av sin forholdsvis moderate størrelse, har produksert fotografier med detaljert enn selv de største bakkebaserte teleskoper. Over atmosfæren, er det immun mot effekten av seeing og dens oppløsningsevne er kun begrenset av dens størrelse og optiske kvalitet.

Seeing varierer ikke bare fra sted til sted og fra natt til natt, men endrer seg også drastisk fra det ene øyeblikket til det andre, spesielt på netter med dårlig seeing. En P-3 kan ha øyeblikk med P-6 og en tålmodig observatør kan ofte oppleve gode forhold om han er utholdende nok og ikke blunker i det rette øyeblikk.

Dette kan demonsteres ved å bruke et videokamera (eller en tilsvarende imager spesielt beregnet til bruk med teleskop) og ta fortløpende bilder av f.eks. Månen. Mange av bildene vil fremstå som grumsete, men innimellom kan man finne bilder som er tatt i øyeblikk der seeing er gode.

I tabellen nedenfor kan du se hvordan en stjerne typisk vil se ut gjennom et 5" teleskop fra P-1 (dårligst) til P-10 (best) samt en kort beskrivelse. 

Skala	Beskrivelse
P-1	Bildet er vanligvis omtrent det dobbelte av diameteren av den tredje diffraksjonsringen (om man kunne se ringen)
P-2	Bildet er tidvis det dobbelte av diameteren av den tredje ringen.
P-3	Bildet har omtrent samme diameter som tredje ring og lysere i midten.
P-4	Den midtre skiven er ofte synlig, buer av difraksjonsringer kan sees innimellom.
P-5	Skiven er alltid synlig, buer kan ofte sees.
P-6	Skiven er alltid synlig, korte buer kan sees hele tiden.
P-7	Skiven er tidvis klar og skarp,ringer sees som lange buer eller fullstendige sirkler.
P-8	Skiven er alltid skarp, ringer som lange buer eller komplette, men i bevegelse.
P-9	Indre ring fast. Ytre ringer tidvis faste.
P-10	Fullstendig diffraksjonsmønster er fast.