Mest fremtredende blant kuttene i ubemannede romferder er utforskningen av Jupiters måne Europa som av National Academy of Sciences og NASAs rådgivende komiteer var gitt den høyeste prioritet for utforskning av vårt solsystem etter Mars. Og selv utforskningen av Mars, har ikke sluppet unna NASAs budsjettkutt. Budsjettet er redusert med 243,3 millioner USD til 700,2 millioner. Dette inkluderer kansellering eller utsettelse på ubestemt tid av prosjekter som Mars Sample Return Mission og Mars Telecommunications Orbiter. Utsatt på ubestemt tid er også Terrestrial Planet Finder (TPF) for leting og studier av ekstrasolare planeter lik vår egen Jord. Space Interferometry Mission (SIM) som har til formål å kartlegge stjerner og søke etter andre verdener, er også utsatt ca. tre år og vil nå skytes opp tidligst i 2015. Og listen fortsetter og fortsetter.
Derimot er romfergen og Den Internasjonale Romstasjonen (ISS) blitt pengeslug for NASA og mange amerikanske analytikere er skeptiske til å pumpe så mye penger inn i romfergen som er planlagt nedlagt i 2010. Skepsisen til ISS er også stor og mange mener den vil være moden for avvikling så snart den står ferdig.
Det finnes ingen enkel måte å kvantifisere den vitenskalige verdien ubemannede romferder gir, men det er ingen tvil om at det overgår langt hva romfergen og ISS er i stand til. På tross av den nominelle vitenskapen utført av enkelte romfergetokt og dens uvurderlige arbeid med å plassere og vedlikeholde en av de mest suksessrike og produktive teleskopene, Hubble romteleskopet, har den forøvrig begrenset verdi vitenskapelig eller for romforskning. Og gevinsten av de vitenskaplige resultatene fra ISS sett opp mot kostnadene, er det mange som stiller seg skeptisk til.
NASA har måttet ta noen tøffe valg i sitt budsjett. Vi vil fortsette med bemannede romferder med mål om å returnere til Månen og siden til Mars. Det er bra, veldig bra. Men romfergen og ferdigstillelsen av ISS er et hinder for å få dette til.
Sammenlign dette med ubemannede romferder. I tillegg til den tunge vitenskapen, er det også det eventyrlige ved det hele. Vi reiser til nye steder med disse romsondene. Husker du da Voyager 2 i august 1989 sendte tilbake de første bildene av Neptun med dens stormfulle asurblå skjønnhet? Eller da Pathfinder foldet seg ut og brakte oss den første nærkontalt med Mars siden de mer agressive Viking sondene studerte den røde planeten på leting etter fremmed biologi på 70-tallet? Og det er fantastisk å tenke på at samtidig som man konsentrerte seg om hvordan man skulle få brakt det første mennesket på Månen, ble det også skutt opp en rekke romsonder som levde opp til sine ambisiøse navn, som f.eks. Mariner, Ranger, Surveyor og Pioneer. De reiste til Månen og til planetene, ikke som et sideshow, men heller som en fortropp til senere bemannede romferder i de kommende tiårene.
Når det gjelder ubemannede romferder, var det aldri mangel på visjoner hos NASA eller hos JPL, APL etc. Vi har 70-årenes romfartøy på randen av vårt solsystem som fortsatt rapporterer vitenskaplige data tilbake til oss og snart vil utforske heliopausen (grensesonen der solvinden møter det interstellare rommet eller møter solvinden fra andre stjerner). Vi har nylig landet på en asteroide, hvirvlet opp støvet på en komet og myklandet i ørkenen i Utah med fire milliarder år gamle rester fra en annen. Vi har nylig skutt opp romsondene Messenger og New Horizons, på vei i motsatte retninger. Den første for å gå i bane rundt Merkur og den siste for å passere Pluto og deretter å utforske nye territorier i Kuiper beltet. Vi har sett solens polområder med Ulysses, vi får regelmessige romværrapporter fra SOHO og vi har blitt forført av et glimt gjennom Titans røyktepper og Jord-lignende kystlinjer.
Kanskje fantasifull og innovativ planlegging av NASA vil være måten å redde all denne uvurderlige vitenskapen og samtidig ivareta NASAs internasjonale forpliktelser. Om det er noe som er værre enn å kaste gode penger etter dårlige idéer, må det være å ta de fra de gode.
Diskuter artikkelen